<< Tekster

I familie-fragmentariet

Av Tom Egil Hverven

Kunstnernes Hus, 23. oktober – 7. desember 2008
Utstillingen består av tre rom. Det største av dem er delt opp i seks deler. Jeg trer inn, vet ikke hvilket rom jeg skal velge. Som i enhver mosaikk, ethvert fragmentarium, faller blikket ned på et tilfeldig punkt. Utstillingen forteller en familiehistorie, men den begynner ikke noe bestemt sted. Verket gir ingen orienteringspunkter ut over rom og flater. De forvirrer. Befinner jeg meg i midten eller i utkanten av en katastrofe? Hvem rammer den i så fall?

Charlotte Thiis-Evensens verk er et samspill mellom flere dokumentariske, kunstneriske uttrykk: video, lydopptak, musikk og fotografi. Noen elementer nærmer seg en journalistisk sjanger: reportasjen. Men de parodierer journalistikken. Det vil si, de snakker med flere stemmer. Verket kan sees som en punktvis, personlig beretning; noe nær en bekjennelse, formidlet i fragmenter av et liv som datter, mor, niese, hustru, kjæreste. Konstruktøren er selv aktør. Fragmentene dokumenterer og utleverer Charlotte Thiis-Evensens eget liv og livet til hennes nærmeste.

Et bakteppe er litteraturens bruk av fortelling. De siste årene er det skrevet svært mange sterke romaner om familier, foreldre og barn i Norge. Uten sidestykke er Per Petterson, som med stor konsekvens har utforsket sine nære omgivelser, familien, og omsatt det til maskulin, sårbar og realistisk skrivekunst. Selv om det neppe finnes noen direkte påvirkning fra Pettersons bøker i Thiis-Evensens verk, kan helt sentrale trekk ved utstillingen sees i lys av Pettersons Ut og stjæle hester (2003), hans internasjonalt kritikerroste og prisbelønte bestselger.

 Ut og stjæle hester fortelles av en eldre, ensom mann. Som ung, under annen verdenskrig, ble han sviktet og forlatt av faren. Beretningen om fortida veksler med en historie i nåtid, der fortelleren bor alene på et småbruk. Seint i romanen får han besøk av sin egen datter. Sakte går det opp for leseren at denne fortelleren ikke er noe uskyldig offer, hevet over det livet han har beskrevet til da. Tvert om, han er sunket dypt ned i det. Fortellingens ubehagelige styrke, ja styrken i alle Pettersons bøker, ligger nettopp i dette perspektivet: Barnet er ikke utelukkende et offer, men selv en aktør i familienes ulike spill. Kanskje er konstruktøren Thiis-Evensen like nedsunket i verket som Pettersons forteller. Slik tolker i alle fall jeg det, der jeg går gjennom rommene.

I et slikt kunstverk er veien gjennom enda mer opp til iakttageren enn om han leser en roman. I kunsten blir betrakteren i større grad en re-konstruktør: Jeg lager min egen fortelling mens jeg går rundt i rommene.

Jeg ser først Faren min forsøkte å ringe moren min; fremmedgjørende, stiliserte gjengivelser av farens forgjeves forsøk på å ringe moren fra dødsleiet på sykehuset. Som for mange vestlige mennesker, gjør mine erfaringer fra sykehus at jeg kan leve meg inn i hva som kan ha skjedd med en døende slektning foran de forvridde lydene og de kjølig belyste flatene i rommet. Bilde- og lyd-fragmentene fyller meg med et begjær etter å vite mer, bli bedre kjent med den spesifikke familien Thiis-Evensen. Derfor beveger jeg meg til det største rommet, inndelt i seks små.

Først etterpå oppdager jeg at jeg har gått inn I de beste familier som en tjuv, via terrassen. Jeg ramler uforvarende inn i en ubeskyttet idyll, en video der mor og barn leker i en hvilestol på en annen terrasse, et annet sted, kanskje i de norske fjellene, med vidt utsyn. Kontrasten mellom den vide utsikten og den intime scenen videoen skildrer, er slående. Kortfilmen beskriver et håp som kanskje driver mange inn i familien: Drømmen om å bli sett, holdt fast, tatt vare på. Jeg ser et barn som med den største selvfølgelighet, med barnets blinde tillit, krever morens oppmerksomhet og nærvær, mens Billie Holiday synger All of me, en ytterst flertydig tekst til situasjonen:

All of me
Why not take all of me
Can’t you see
I’m no good without you
Take my lips
I want to loose them
Take my arms
I’ll never use them
Your goodbye left me with eyes that cry
How can I go on dear without you
You took the part that once was my heart
So why not take all of me

Den altoppslukende kjærligheten fragmenterer kanskje ikke bare familien, men også selve kroppen, tenker jeg - eller teksten tenker i meg - før jeg forlater mor-og-barn-idyllen og går inn i stua. Kan det tenkes en kjærlighet så fortærende at man ikke bare mister ”hjertet”, som i popmusikkens klisjeer, men ”leppene”, ”armene”? Tanken blir med inn i stua, der familiebildene på veggen og den melankolske musikken fra pianoet, selve klenodiet i et møblert norsk hjem, understreker det samme: oppsplitting, fragmentering. Ved nærmere studium ser jeg at bildene er sladdet. Noen av personene var til stede, i familiens innerste krets, men de er ikke lenger her. De er blitt kuttet av, eller har kuttet seg selv av, lik armer som ikke lenger er i bruk.  I neste rom møter jeg en sterkt redigert, opphugget videoberetning. En berømt norsk autoritet på arkitektur og fasader, kunstnerens onkel, analyserer kjente, offentlige byggs fasader, kryssklippet med høyst uoffisielle gløtt bak en annen fasade, inn i den familien de begge tilhører. Måten historien er kuttet på, det fragmentariske budskapet innbakt i professorens private betroelser til niesen Charlotte, antyder en mer dramatisk historie bak. Jeg ønsker å finne ut mer, går tilbake til stua og betrakter bildene nok en gang, med et nytt blikk for fraværet i bildene. Kanskje er flere enn kunstner-niesen og professor-onkelen skilt? Er ektefellene sladdet i anegalleriet? Hvem har utført denne avhuggingen – og hvorfor?

 I intervjuer og andre kilder utenfor utstillingen leser jeg at kunstneren forsikrer at alle verkets deler publiseres med samtykke fra familiemedlemmene. Jeg tolker det slik at sladdingen dermed i en viss forstand er kollektivt valgt – og villet. Det virker i og for seg som en etisk forsvarlig framgangsmåte. Likevel aner jeg en smerte bak valgene som er foretatt, ikke bare hos kunstneren, men hos de som i familiens ulike stadier velges inn – eller velges bort.

Den stillferdige videoen Min onkel på ”badet” gir et virkningsfullt gløtt inn bak et enkelt familieportrett, bak ansiktets fasade. Den mer utagerende Desert Eagle viser hvordan den barnlige leken i det trygge familierommet kan speile store, samfunnsmessige konflikter. Men de to rommene blir sidespor i min tilfeldige gang gjennom utstillingen. Først i det jeg ankommer kjøkkenet, er jeg tilbake på hovedsporet - forholdet mellom foreldre og barn.

 Lydarbeidet En av hundre tusen er en bedragerisk effektivt fortalt radioreportasje. Vi møter kunstneren fra en annen av hennes profesjonelle sider, som radioreporter og produsent i NRK. Den starter som en journalistisk, objektiv undersøkelse av en svært sjelden og uhelbredelig sykdom - og ender i en privat samtale mellom lege-faren og journalist-datteren. I lydsporet glir den objective reporterens status over i den medfølende datterens, slik farens status som autoritativ lege glir over i den rammede pasientens. Reportasjen flyter lett og elegant over et opprørt hav av sentimentale følelser, forsterket av gjenklangen fra rommene rundt. Far og datter kommer hverandre i møte. Mot slutten av samtalen forsøker begge på en praktfull, hverdagslig måte å dekke over det uavvendelige: datterens neste besøk hos faren kan bli det siste.

En av hundre tusen peker dermed tilbake til stedet jeg startet: Faren min forsøkte å ringe moren min. Farens forsøk på kontakt med moren via mobiltelefonen var forgjeves, og førte til hundre bilder som ytterligere forsterker inntrykket av isolasjon og fravær. Datteren lykkes i å få kontakt, men samtalen peker mot det samme: At familien kjemper forgjeves. Selv med dens anselige kulturelle, økonomiske og medisinske kapital, må den gi tapt for dødens krefter.

Det midterste rommet i utstillingen, Sannhetens øyeblikk, fyller et tomrom, på mer enn én måte. Søster av den døde faren og de to onklene har valgt et liv i enslighet, nær sine to foreldre. Filmen om Charlotte Thiis-Evensens tante Astri skildrer den dagen hun føler seg så fri fra foreldrene at hun vil tross morens forbud og klippe håret sitt. ”Vi gjorde som hun sa”, sier tante Astri, som endte opp med å bo bare hundre meter fra foreldrene, hele livet i lydig tjeneste for moren. Først nå oppdager jeg at jeg befinner meg i Ibsenland. Ikke bare fordi dette foregår i Norge, men enda nærmere Ibsens fødested, Skien, og i en type borgerlige omgivelser som likner de Ibsen beskrev detaljert i realistiske dramaer fra slutten av 1800-tallet. To generasjoner Thiis-Evensen-leger har forbindelser til streng, norsk protestantisk moral også gjennom deres arbeidsgiver: den en gang så trauste og solide bedriften Norsk Hydro, nå like oppsplittet og konkurranseutsatt som en alminnelige norsk familie.

Enhver oppvekst i slike strenge rammer har sine omkostninger. Familien kan være både en redning og en katastrofe, alt etter som hvilket perspektiv den sees fra. For den lille datteren på balkongen, der jeg snek meg inn som en tjuv om natten, er familien åpenbart en redning. Det vil si, ikke slik hun ser det. For familien er, selvfølgelig, der og da, bare henne og moren. Filmen om tante Astri minner om at det å forbli i denne mor-datter-symbiosen har sin pris. Det symbolske håret viser hvordan morens vilje har vokst sammen med hennes egen, slik at hun for alltid lever i familiens vold.

Men det som kan være en katastrofe for noen, er en livsbetingelse og selve redningen for andre. Det er familie-fragmentariets paradoks, som Charlotte Thiis-Evensens utstilling så utsøkt demonstrerer.

Til toppen