Bak sløret

Av Erling Mostue Bugge

Lillehammer Kunstmuseum (2013)
Deltagerne i Charlotte Thiis-Evensens nye filmer befinner seg i kryssild mellom indre krefter og former for ytre disiplin. Kroppen blir undersøkt i kraft av å være selvets avgrensning, en slags grensesone for kolliderende krefter, et møtepunkt for spenninger holdt inntil bristepunktet. Situasjonen forblir uforløst eller må resignere gradvis overfor noe maktpåliggende, som tid og aldring, eller mindre synlige, men aktive trusler fra utsiden. Den kan utsettes for en mer uklar disiplinering som i møte med blikket fra en fantasert Annen, eller i møte med oss, selve publikums blikk. I verket Trær som faller er kroppen trigget i en refleks av opprettholdelse i møte med kameraøyet, i en forvaltning av livskrefter subjektet ikke helt har kontroll over selv. Kvinnene roterer om sin egen akse som i en bisarr mani; kroppene turneres i en nærmest maskinell øvelse i møte med aldringens gradvise nedbrytning.

Hår er ingen enkel sak i Thiis-Evensens arbeider. Hårets nære forbindelse med hodet som selvets bolig gjør det til en spesielt sammensatt metafor. I filmene er håret nær­mest et symbolsk-primitivt fokus i kampen om dette selvet eller kvinneidentitetens mening. I stammesamfunnet var håret tilknyttet åndeverdenen, der sjelen hørte hjemme, og håret var bindeleddet mellom sjelen og skjebnen i et åndelig hinsidig. Å klippe håret innebar et brudd med en slik livsnødvendig forbindelse og hadde mulig fatale, dødelige konsekvenser. Da den gammel-testamentlige figuren Samson fikk i opp­drag av gudene å nedkjempe filistrene, fikk han kraft gjennom sitt lange hår. Delila lurte ham i en felle og fravristet ham hemmeligheten, hun klippet håret og følgelig ble Samson passiv og svak. I En mor. En datter foregår en slik maktkamp om vitalitet og livskraft, og en merkbar spenning oppstår når en datter grer håret til en mor. Kvinnene deltar i et lukket ritual om hårets kraft, en livsnær metafor i det gamle ættesamfunnet som her tilsynelatende holdes levende i hevd.

I Gre hår er vi vitne til negasjonen av det ytre, en særegen og mer introvert forvaltning av kroppen. En mager jente er vendt mot oss men skjuler ansiktet bak sitt eget hår som hun grer og grer; kanskje en vernende handling i møte med makten i vårt blikk, blikket fra utsiden eller den store Andre. Kunsthistorisk opptrer det nedvendte hodet ofte som et skammotiv slik vi kan finne det hos Edvard Munch; Thiis-Evensen henter referanse fra Edgar Degas' tegning av en jente som foroverbøyd grer håret, en figur han videreutviklet fra maleriet Krigsscene i Middelalderen (1865) der voldtektsofre står eller ligger med hodet vendt mot jorden, tilslørt av deres eget hår. Filmen viser en mager skapning skjermet av et langt hår som hun manisk-katatonisk grer og grer; vi hindres innsikt i dette subjektets ansikt, som om det er vårt blikk hun sitter ydmyket og skamfull overfor. Og kanskje vi også er tilskuere med et ansvar, som del av en kollektiv sensurerende kraft som fører krig om unge jenters kropp i dag? Unge kvinner er sterkt presset i retning av å identifisere seg med kroppen sin, pålagt å være solbrun, slank, gjennomtrent og vakker, en kropp som må kontrolleres og gjøres synlig i forhold til imperativ de ikke har kontroll over selv. I en kultur som ikke tenker unge jenter som noe annet enn kropp kan voldsomme reaksjoner som selvskading og anoreksi – og kanskje også denne maniske greingen, den bortvendte gesten, bli et slags opprør, et selvs negative tilsvar.

Vi blir også fristet til å se bakenfor dette sløret, denne hemmeligholdelsen, men hva kan kameralinsen egentlig avsløre: hvor langt kan den strekke seg til substans, til sannhet bak overflaten? I Badekaret ser vi et spill av koder og referanser i bildets absolutte klarhet, en spenning i grensesonen mellom dybde/overflate. Jenter og gutter med ulik etnisitet leker herskap og tjenere i badet, det rotes i innbilte kategorier: En pingpongkamp, et tegnspill av kjønn, klasse og rase, fantasier og kategorier spilles ut i en mental forestilling. Fantasier som lå dypt begravet stiger plutselig opp igjen og avsløres som mine egne, mentale slør. I stedet for å lukke vårt begjær etter mening og levere en definitiv tekst, «en naken sannhet», blir filmen et stadig intensiverende illusjonsspill. Teknikken, bildets fullkomne realisme imponerer – og i sin tid ble fotografiet skapt i viljen til en total objektiv sannhet – mens jakten på mening filtreres gjennom mitt eget forestillingsapparat; tegnenes betydning dobles, tredobles og firedobles i min mentale dialog.

Både her, i Gre hår og i Uten tittel – der tre jenter på grensen mellom barn og voksen langsomt tar av eller på seg hijab – møter vi slørets dilemma. Hva befinner seg bakenfor sløret, denne hemmeligholdelsen? Hva vil vestlig kultur oppnå i sitt begjær etter blottlegging, etter den totalt nakne sannheten? I alle andre kulturer har slør, masker og smykker en sentral plass, og de sier nettopp det motsatte: det finnes ingen virkelighet og kroppen er en metafor: dragningen, begjæret vi føler til kroppen som eventuelt nytelsesobjekt er avhengig nettopp av det fantaserte, av forførende tegn og merker som river den løs fra en banal og absolutt virkelighet. I følge Friedrich Nietzsche er vestens vilje til avsløring drevet av ønske om å se verden som tom; det viser seg at virkeligheten ikke er annet enn ren illusjonisme, og at det bak sløret bare finnes et ingenting, et nihil. I verket Die fröhliche Wissenschaft (The Gay Science) sier han det slik: The notion of truth beyond apperances, underneath and behind the veil is rendered null and void. It is certainly true that life decieves us with her ambiguous apparitions: but she decieves us not because she conceals an essence or a reality beneath appearances, but because she has no essence and would like to make us think that she does. Her essence is to appear.

Når alle slør er revet vekk står virkeligheten tilbake som en total blottleggelse, noe i retning av den vi presenteres for i realityserien Big Brother, en virkelighet som bare øker i sin banalitet og kjedsomhet. Det viser seg umulig å se verden i fullkommen nakenhet; viljen til nærmest pornografisk å avkle dens hemmelighet ender opp med å gjøre den frastøtende, det er umulig å komme forbi det obskønes mur, for å sitere Jean Baudrillard. Thiis-Evensens filmer hevder heller forestillingen om verden som et fantasispill, en illusjon med sin egen dragning, virkeligheten som skjebnesvanger forførelse snarere enn avkledd og opplyst.

«Det er et hundeliv» sa Andre Breton om kravet til realisme i kunsten. Surrealistenes program var tvert imot å møte en tilslørt verden som signaliserte gåtefullt. Vestens kamp for universell, objektiv og statisk mening reduserte i deres øyne verden til skinn og bein, dens tilblivelse som unik hendelse. Nietzsche så verden som en kvinne, forførende som verden forfører, og dermed farlig for et fastsatt system av mening. I tradisjonelle samfunn som det muslimske, der kvinnens plass er fastlagt allerede ved fødselen av, betyr sløret hemmeligholdelse; en frykt for at hemmeligheten fatalt vil forstyrre et strengt kontrollert system. Frykten er overdreven, for når sløret rives vekk er det verken kaos eller «sannheten» som avsløres, i stedet er blikket i den Andres ansikt enda et slør, en siste ugjennomtrengelig gåte vi bare kan fantasere om.

Til toppen