<< Tekster
Melodramaets kunst
Av Kari J. Brandtzæg
Porsgrunn Kunstforening (2007)
En kvinne sitter og koser seg i solen med en avis og et barn på fanget. Hver gang kvinnen ser sitt snitt til å lese krever barnet hennes oppmerksomhet. Til slutt river barnet avisen ut av morens hender og hiver den irritert på bakken. Moren resignerer og finner frem et tegneseriehefte for å lese for barnet. Harmoni og idyll gjenoppstår.
Filmen All of Me fra 2001 er den første Charlotte Thiis-Evensen regisserte innenfor en kunstkontekst. Viktige elementer og temaer i hennes kunst blir allerede her synliggjort: det hverdagslige, det private, selveksponerende og reflekterende over kvinnens situasjon og mulighetene til å realisere seg selv. Billie Holidays musikk med samme tittel understreker verkets melankolske undertone.
Charlotte Thiis-Evensens etablering i kunstfeltet er ikke blitt til langs den tradisjonelle veien. Av utdannelse er hun litteraturviter, men tidlig journalisterfaring ga henne jobb i fjernsynet hvor hun etter hvert fikk arbeide innenfor sentrale kulturredaksjoner og programformater. Fra å arbeide med journalistisk kunstformidling ble hun mer og mer opptatt av undersøke forholdet mellom et kunstnerisk innhold og en journalistisk form. Gjennombruddet kom med prosjektet Dominans høsten 2002. I egenskap av å værejournalist i kunstprogrammet Safari på NRK lot hun syv kunstnere benytte seg som objekt i en føljetong over syv programmer. Journalisten ble portrettert, iscenesatt og installert i ulike prosjekter og tittelen "Dominans" pekte på de nye maktrelasjonene som oppsto mellom kunstneren, journalisten og medievirkeligheten.
Innenfor en norsk kunstkontekst er Thiis-Evensen fortsatt nokså alene om å komme inn i kunstfeltet fra journalistikken og i en tidlig fase ble samarbeidet med film- og videokunstneren Lisa Karlsson viktig. Kombinasjonen av roller og sjangere; kunstner og journalist, kunst og dokumentarisk tilnærming kjennetegner spesielt deres felles verk 7. mai (2003),Være her (2003) og Valborg i Nyksund (2004). Tematisk reflekterer disse filmene rundt filmmediets evne til å formidle følelser og innlevelser i det private og intime, her knyttet til skam og dysfunksjonalitet og det å bli utsatt for "den andres" blikk og vurdering.
Thiis-Evensens arbeider kjennetegnes av en sensitivitet ofte for det usagte eller "det unevnelige" som er knyttet til personens livssituasjon og historie. De blir dokumenter og påminnelser om eksistensielle tilstander som kanskje er trivielle men dypt menneskelige og sosialt problematiske. De utspiller seg gjerne i familiære sirkler og har noe av stillhetens drama over seg. Der uutalte maktforhold får alvorlige konsekvenser for individets mulighet til å handle fritt. I Sannhetens Øyeblikk (2004) treffer vi for en eksempel en eldre kvinne som aldri har vært hos frisøren. Det kommer etter hvert frem at moren hennes ville hun skulle ha langt hår "fordi hun hadde så pen nakke". Nå har moren vært død lenge, men klarer kvinnen nå ta kontroll over eget liv og klippe seg? Nei da, etter en kort stund i frisørsalongen innrømmer hun at hun ikke tør og forsvinner ut av døren med det lange grå håret sitt.
Filmen Valborg i Nyksund (2004) ble laget for prosjektet Kunstneriske Forstyrrelser i Nordland. Igjen er det "noe unevnlig" som kommer frem i en klassisk intervjusituasjon. Vi hører Thiis-Evensen spørre Valborg om hva hun husker fra sin oppvekst i Nyksund. Den eldre kvinnen forteller levende om det lille samfunnet og hvordan man" ikke måtte sladre". Vakre bilder av storslått natur virker som motsatser til Valborgs fortelling og morens krav om at hun måtte klare seg selv og lære å strikke som andre jenter. I en scene zoomer kameraet inn på Valborg som sløyer fisk og først i siste scene blir vi oppmerksomme på Valborgs misdannete hånd. Og vi forstår at det er Valborgs lille handikap som er blitt fortiet, kanskje i likhet med mye annet i det lille lokalsamfunnet.
I kjølvannet av premieren ble filmen gjenstand for skarp diskusjon og debatt om etiske konfliktsoner i kunsten og filmdokumentarsjangeren. Til slutt ble filmen regelrett forbudt vist, angivelig fordi Valborgs familie reagerte på fremstillingen. Men hvor går grensene mellom fiksjon og virkelighet og hvem bestemmer hvordan tekst og bilder skal formidles i en kunstkontekst. Hva er forskjellen mellom et kunstverk og et dokumentarisk arbeid? Med sin spesielle bakgrunn både som journalist og kunstner er Thiis-Evensen en som tør og kan utforske slike spørsmål.
De siste par årene har Thiis-Evensen arbeidet alene. Fortsatt er det enkeltskjebner som portretteres, gjerne kvinner. I filmen Flaskepanter (2007) møter vi Jorunn Aanderaa. I den innledene skjermtekst leser vi at Aanderaa var en av Norges fremste poeter på 1970-tallet. Men på 1980-tallet ble hun gjeldsslave og i dag lever hun av å pante flasker. Kameraet følger henne en kald vinterdag på leting etter tomflasker i søppelkasser og på jernbanestasjoner. I en voice forteller Aanderaa "at hvis folk ser på meg så stirrer jeg bare tilbake". Igjen berøres et grunntema i Thiis-Evensens kunstnerskap: blikket fra den andre er også mediets blikk, og som tilskuere til verket er vi invitert til å møte de portretterte menneskene med vårt eget blikk og vår egen anerkjennelse.
I tillegg til filmenes utpregede sjangerproblematikk er det også et annet og mer intimiserende trekk ved verkene. Noe som gjør at man fristes til å plassere dem i et feministisk perspektiv. Innledningsvis beskrev jeg filmen All Of Me, hvor forholdet mellom mor og barn skildres. Barnet tar her makt over moren og fratar henne det Viriginia Woolf en gang formulerte som kvinnens rett til "et eget rom". Også i verket Duken fra 2007 ofrer moren seg for barnet og samfunnets krav om å føde barn. Men i dette verket går Thiis-Evensen mer konseptuelt til verks. En veggtekst lar en jeg-person fortelle om morens endeløse brodering mens hun lå til sengs under tre svangerskap tross legens advarsler. Moren dør under den siste fødselen, men duken eksisterer fortsatt. På en flatskjerm vises bilder av en liten pike som konsentrert sitter og klipper i stykker en hvit blondeduk. Bare lyden av saksens kutt gjennom stoffet høres. Det melodramatiske blir påtrengende, og vipper over i en refleksjon over skriftens, selvrefleksjonens og bildets narsissistiske kraft.
Åsmund Thorkildsen skriver om dette i teksten "Evig eies kun skammen" i forbindelse med utstillingen av Thiis-Evensens og Karlssons verk Være Her i motebutikken Tatler høsten 2003. Nora Nerdrum berører også dette i sin tekst om verket Valborg i Nyksund skrevet for Kunstneriske forstyrrelser Nordland (nettpublikasjon 2004).
Til toppen