Å betrakte andre
Av Ole Slyngstadlie
Momentum (2006)
Hvilken virkelighet som oppfattes, kommer som kjent an på øyet som ser. Vi synes det er interessant å se nærmere på hvordan kunstnersubjektet kommer til uttrykk når kunstnerens praksis på ulikt vis nærmer seg dokumentarisk form eller gjør bruk av råopptak av ulikt slag. Når er kunstneren journalist og journalisten kunstner, og i hvilken grad er dette reflektert over. Kommer kunstnersubjektet til syne i disse arbeidene? Vi har invitert en kunstner som er journalist, Charlotte Thiis-Evensen til å inneha en annen dobbeltrolle som ”vertskapsgjest”, Thiis-Evensen er invitert til å lage et eget arbeide og å sette sammen et program av filmer til Momentum 2006. Hun har lenge operert innen dette grenselandet, debattert formen og blitt debattert.
Filmprogrammet vil bli presentert i Momentums videorom og på togstasjonen i Moss sentrum under festivalen. Vi har blant annet valgt å fokusere på bruken av skjult kamera. Vi mener at kunstverk, der videokunstnere henter inn materiale fra offenltige eller private rom og bearbeider det, er et godt utgangspunkt for refleksjon. Charlotte Thiis-Evensen (f. 1968)har hovedfag i litteratur, Statens Kunstakademi i Oslo, og har laget en rekke filmer som selvstendig kunstner. Selv sier hun at hun i det meste av sin kunstproduksjon har arbeidet med ideen om å forsøke å fortelle den samme historien i ulike medier. Være Her (2003) ble vist både som en radiodokumentar i NRK P2, og som en videoinstallasjon i motehuset Tatler i Oslo. Videoarbeidet 7.mai (2003) ble vist utenfor Museet for Samtidskunst, men også på nettet i en lengre, uklippet versjon. Filmen Sannhetens Øyeblikk (2004) ble vist på Oslo kino som forfilm, men har også vært vist i flere kunstsammenhenger.
Filmprogrammet skal vises i Moss, men det vil også bli arrangert et kritisk seminar i samarbeid med Unge Kunstneres Samfunn/UKS 18.oktober i forlengelsen av festivalen. Til dette seminaret vil 5 norske kunstnere, som arbeider med konfronterende dokumentarkunst, være en sentral del av diskusjonen. Filmene som blir vist på seminaret og på Momentum har det til felles at de problematiserer etiske sider ved dokumentarproduksjon.
Filmprogrammet til Momentum 2006
Sannhetens øyeblikk
er et uklippet råmateriale mer sannferdig enn et svært manipulert videoarbeid? Gir en lengre radiodokumentar, redigert etter strenge dramaturgiske prinspipper, et tydeligere og sannere inntrykk av en karakter enn en videoinstallasjon? Er det nødvendigvis slik at en reklamefilm er mindre sann enn et kunstprosjekt – selv om den er laget for å selge et produkt?
Spørsmålene peker på noe som har interessert meg i alt mitt arbeid, nemlig å undersøke sannhetsbegrepet. Alle forsøk på å formidle virkelighet vil bære preg av filmskaperens blikk, kunstgrep, intervjuteknikk, iscensesettelser, dramatiseringer osv. Dette faktum er en av grunnene til at jeg synes det er interessant å forsøke å formidle en og samme historie i ulike medier. Det finnes ingen sann måte å fortelle en historie på, kun ulike versjoner av virkeligheten.
Å betrakte andre
Både internasjonalt og i norsk kunstsammenheng har det de siste årene vært en dreining mot dokumentariske praksiser og strategier, dette gjelder spesielt innen fotografi og videokunst. Dokumentarisme, i alle ulike former, forsøker å skape noe autentisk, en avbildning av virkeligheten. Innenfor tradisjonell dokumentar vil det oppleves som uetisk å gå for langt med hensyn til fiksjonalisering og iscenesettelse når man lager filmer som skal forsøke å gjenskape virkelighet. Likevel har det de siste årene skjedd en utvikling også innenfor tradisjonell dokumentar, spesielt innenfor reality-trenden, der filmskaperne i stor grad har gått til fiksjonens virkemidler for å øke intensitet og spenningsnivå.
Lars von Triers dokumentarmanifest er en reaksjon på dette. Det er laget flere filmer som i ytterste forstand forsøker å nærme seg en objektiv og sann virkelighet etter strenge regler og prinsipper. En annen måte å forsøke å skape autentisitet på kan være ved bruk av skjult kamera. I Susan Sontag sin bok Regarding the pain of others (2003) skriver hun;
Vi vil at fotografen skal være en spion i kjærlighetens og dødens hus, og at de som blir fotografert skal være uoppmerksomme på kameraet, de skal bli ”overrumplet”. Ingen sofistikert fornemmelse av hva fotografi er eller kan være, kan noen gang svekke tilfredstillelsen vi opplever ved et bilde som en våken fotograf fanger idet den utspiller seg.
Lars von Trier ”forbyr” skjult kamera i sitt manifest, mens Susan Sontag ser det som et godt virkemiddel for å fange den umiddelbare virkeligheten. Disse to ulike idealene, sprunget ut av det samme ønsket om å nærme seg det virkelige, kan uttrykke noe av kompleksiteten ved spørsmål som handler om autentisitet. Videoene jeg har plukket ut har til felles at kunstnerne betrakter mennesker fra utsiden, nærmest skjult, fra et titterperspektiv. Alle kunstnerne har også en interesse for det hverdagslige, det konkrete som omgir oss. Denne typen realisme kan minne om fotografiets snapshot-estetikk.
Det som presenteres i verkene er en ”usminket virkelighet” som ikke involverer aktørene i prosessen, men som forsøker å filme det tilfeldige, det som bare finnes i det i det åpne, det umedierte. Denne typen videoarbeider er etter min mening det nærmeste man kommer noe autentisk. Det forekommer selvsagt også her at filmskapere iscenesetter og pretenderer at de har brukt skjult kamera, men mitt ønske er å fokusere på filmer som unngår fiksjonalisering. Denne typen verk kan være etisk problematiske, fordi man bruker skjult kamera. På denne måten problematiserer kunstnerne sannhetsbegrepet ved at de enten har forsøkt å komme så nær opp mot det autentiske som mulig i verket eller stiller vesentlige spørsmål rundt autentisitet i sine verk. Verkenes innhold varierer fra tanker rundt tidsaspektet, kjønn og identitet, diskusjon rundt hva kan man tillate seg å se på og hvorfor kan man det, til politisk diskuterende verk og mer dvelende åpne verk.
Amar Kanwar sitt verk The Face (2005) viser to ulike scener med den burmesiske diktatoren. Den ene scenen viser diktatoren som kaster lilla blomster ved et minnesmerke over Gandhi i India. TV-bildene viser en leder som støtter Gandhi, slik diktatoren selv ønsker å fremstå i offentligheten. Kanwar har imidlertid loopet handlingen i et heftig tempo som tydeliggjør diktatorens falske, iscenesatte fremtoning. I den andre scenen blir diktatoren filmet med håndholdt kamera i et annet miljø der han åpenbart ikke ønsker å bli fotografert. Scenen blir etterfulgt av teksten no camera allowed. Verket kan peke på sentrale spørsmål rundt sannhet kontra manipulasjon og peker tilbake på betrakternes fattige evne til å vurdere det vi mottar fra media i alle varianter.
I videofilmen Sleepers (2006) har Johanna Domke filmet folk som sover på en flyplass i London. Verket handler om tidsaspektet, om mennesker som er i transit, på et sted der tid og sted opphører i en ventesituasjon. Videoarbeidet til Nanna Debois Buhl, A new space within a space (2006), handler om to kvinner som forteller om en situasjon der de var i en svært privat samtale i en pub. Det viser seg imidlertid at hele puben hadde lyttet til det som ble fortalt. Videoen stiller spørsmål ved hva som er privat og hva som er offentlig. Arbeidet forteller også noe om hvordan historiefortelling og språk er med på å skape identitet. Det russiske arbeidet Vibrat (2005), laget av Sergey Bratkov, er en scene der en tigger blir fotografert på åpen gate. Verket er mer konfronterende enn de andre, fordi tiggeren direkte viser at han ikke vil bli fotografert, mens kunstneren fortsetter å gjøre det til tross for protestene.
Katja Høst har i The lonely crowd (2005) filmet tilfeldig forbipasserende mennesker bak et speil. Hun viser oss det blikket menneskene ser ser på seg selv med, det helt private, intime blikket. I hennes arbeid blir vi som betraktere gjort til voeyeurer og konfrontert med vårt eget titterbehov. Jeg har laget et nytt verk til festivalen med tittelen Different realities (2006) Det er et minimalistisk verk på 2 minutter som reflekterer rundt blikkets makt og hva som skjer dersom man blir fratatt blikket. Jeg kommer også til å vise et eldre verk, super 8-filmen All of Me (2001). Filmen er en autentisk scene mellom meg og datteren min, filmet med skjult kamera. Det er en liten melankolsk film som handler om total kjærlighet og tap av individuell frihet.
I tillegg til disse blir det også vist arbeider av Marius Mørch, Ulrick Weck, Astrid Skumsrud Johansen, Tova Mozard og Cristina David.
Seminaret ved Momentum 2006
Både i film- og litteraturmiljøet har det de siste årene vært en pågående debatt angående det etiske aspektet knyttet til bruk av virkelige mennesker og miljøer. Det har vært en rekke diskusjoner i etterkant av produksjon av filmer og bøker litteratur der menneskene som har vært involvert føler seg misbrukt på ulike måter. Dette faktum kan medføre store etiske og juridiske problemer for filmskaperen enten man arbeider med TV, radio, litteratur eller billedkunst. Flere dokumentarister har sluttet med dokumentar og begynt å lage fiksjon nettopp på grunn av problemene knyttet til dokumentar-produksjon.
I boken Kieslowski on Kieslowski forteller filmskaperen om hvorfor han valgte å slutte med dokumentar. Han refererer til flere dokumentarproduksjoner der han sto overfor etisk uløselige dillemaer. Er historiefortellingen viktigere enn menneskene som er involvert i den? Hvem sin historie er det som skal fortelles? Hva med videodokumentarister – Er vi fritatt for denne typen ansvar? Hvor stor frihet har kunstnere i forhold til T V-dokumentarister, radiodokumentarister og filmdokumentarister? Hvilke grep bruker kunstnere for å forsøke å nærme seg virkeligheten, og skiller de seg fra andre dokumentaristiske arbeider? Hvilke grep bruker kunstnere for å lage kritisk kunstdokumentar? Har kunstnere større rett til å bruke virkeligheten fritt eller bør vi også rette oss etter etiske prinsipper skapt av hensyn til de involverte?
Til seminaret på UKS har vi invitert norske videokunstnere som er mer kompromissløse enn TV-, radio- og filmdokumentarister, og som bruker det samme grepet som det de ønsker å kritisere. Hva skjer når Christian Hennie angriper intervjuobjektet sitt eller når Liv Bugge lager en video om rasisme, men selv opptrer rasistisk i filmen – er det etisk riktig å iscenesette sin egen, døende far for å uttrykke noe om døden? Dette er noen spørsmål som vil være utgangspunkt for diskusjon på UKS 18.oktober. I seminaret ønsker jeg å vise arbeider der intervjuet har en sentral plass eller der man tar i bruk ekte historier og personer som enten blir iscenesatt, er en del av et drama eller blir brukt metaforisk. I alle disse tilfellene kan man stille spørsmål ved hvorvidt det er gjort overgrep mot intervjuobjektene i forhold til det som blir fortalt. Til filmprogrammet vil det bli vist verk der kunstnere ikke utsetter de involverte for slike iscenesettelser eller der man tvertimot kun betrakter dem fra utstiden, nærmest skjult, fra et titterperspektiv.
Det handler uansett om å betrakte andre.
Til toppen