<< Tekster
Enmannsbedriften
Av Nicholas Norton
Det personlige som politisk i arbeidene til Charlotte Thiis-Evensen
I kunstverkene til Charlotte Thiis-Evensen befinner mange av de sterkeste øyeblikkene seg i overgangen mellom det personlige og politiske. Ofte handler arbeidene om noe som er sårt eller utleverende, en enkeltskjebne som trekkes inn i en større politisk problemstilling.
Charlottes kanskje mest omtalte verk, videoinstallasjonen Uten tittel fra 2013, viser norsk- somaliske tenåringsjenter som tar på seg hijab, filmet i slow-motion mot en kritthvit bakgrunn. Det som i utgangspunktet er en hverdagslig og privat handling, å ta av og på seg klesplagg, kan tolkes som en politisk ytring. Mange ser på hijab som et symbol på religiøs tilhørighet og identitet på tvers av det norske eller et påbud fra en patriarkalsk kultur, uavhengig av hva jentene selv måtte mene. Det er et verk som preges av en sterk estetisk komponent – en faktor som har blitt stadig viktigere i arbeidene til Charlotte med årene –som bidrar til en filmatisk, nærmest koreografisk opplevelse.
Privatsfæren til Charlotte har gjentatte ganger vært gjenstand for undersøkelse i kunstnerskapet hennes. I videoen Fasade fra 2008 forklarer Charlottes onkel, den formidlingsivrige arkitekturprofessoren Thomas Thiis-Evensen, fasadebegrepet med utgangspunkt i noen av Oslos viktigste praktbygninger: Slottet, Nasjonalteateret og Stortinget. Fra de forklarende sekvensene, klippes det brått til smugopptak av fortrolige samtaler hvor Thomas Thiis-Evensen beskriver konfliktene som finnes bakom fasaden i Thiis-Evensen-familien. Fasadebegrepet blir omrokert til en dobbeltbetydning: det arkitektoniske skallet som skiller utside og innside, og som metafor for et behersket, borgerlig ytre.
I begge de overnevnte arbeidene, er overgangen mellom privatlivet og offentligheten avgjørende. Når Charlotte velger å gå inn i bruddlinjene, uoverensstemmelse og konfliktene som oppstår i møte mellom enkeltmennesket og samfunnsnormen, berører hun tenkingen som sprang ut av feministiske protestbevegelser på 1960- og 70-tallet, som ga opphav til parolen om at det «det personlige er politisk».
Kampen om likestilling, abort og rettigheter for homofile, tydeliggjorde at samfunnets heteronormative verdigrunnlag hadde forsaket betydelige utfordringer i mange menneskers liv. I Det annet kjønn, argumenterte Simone de Beauvoir for at man ikke er født kvinne, men blir kvinne (enten man vil eller ikke). Personlige og familiære anliggende ble i økende grad forstått som formet av patriarkalske eller kapitalistiske samfunnsstrukturer.
Den amerikanske filosofen Judith Butler har påpekt at det personlige ikke bare struktureres av det politiske landskapet, men at det personlige også påvirker hvordan den politiske offentligheten struktureres i seg selv [1]. I arbeidene til Charlotte er denne konfliktmekanismen ofte overveldende, og arbeidene hennes påpeker dessuten at ressursene som skal til for å påvirke verdigrunnlaget i samfunnet ikke er likeverdig eller demokratisk fordelt.
Fra Romania til Majorstua
Utstillingen Linje 5 – vist ved Kristiansand kunsthall, Kunsthall Grenland og senest ved Deichmanske bibliotek, Schaus plass – går inn i en minst like omdiskutert og vanskelig diskurs, knyttet til klasse og økonomiske migranter. Et tilfeldig møte mellom Charlotte og Niculina Nitica, en rumensk migrant som hovedsakelig livnærer seg gjennom å strikke sokker og selge dem på gata i Oslo, var den avgjørende spiren for prosjektet, som omfatter en installasjon med sammen navn og videoarbeidet Dobbeltintervju.
Charlotte la først merke til Niculina under den daglige reisen til jobben hos NRK. Hun skilte seg ut fra de Rumenske tiggerne som Charlotte passerte på spaserturen fra Majorstua til Marienlyst, fordi hun satt og strikket ullsokker. For Charlottes del virket det som om sokkene kunne være materiale for et nytt installasjonsarbeid. For Niculina var sokkene først og fremst en inntekt, skaffet gjennom lange og monotone dagene på gatehjørnet utenfor Jokerbutikken. De gjorde etter hvert en kjøpsavtale gjennom en tolk, og Charlotte kjøpte 500 sokker av Niculina.
Selve sokkene er tykke og fargerike, ofte med kontrasterende striper øverst langs leggen –mer slitesterke og praktiske enn elegante. Når Linje 5 vises i et gallerirom, som i Kristiansand Kunsthall eller Kunsthall Grenland, er de spredt utover gulvet, slik at de tar så mye av plassen og oppmerksomheten i utstillingsrommet som mulig.
På Deichmanske fikk verket en annen konfigurasjon. Her fortsatte Niculina strikkearbeidet på den trafikkerte plassen foran inngangen til biblioteket som del av et performancearbeid. Foran henne lå stabler med sokker fordelt over i alt 25 grønsakskasser, av samme type hun lånte på Joker for å presentere sokkene på hjørnet sitt. Slik vektlegger Linje 5 at Niculina og andre migranter ofte blir oversett i det hektiske byrommet. Sokkene kan dessuten leses som allegoriske for det produktive potensialet i strømmen med økonomiske migranter som søker et bedre liv i Vest-Europa.
Synlighet i byrommet
Niculina betrakter ikke sin virksomhet som tigging; hun arbeider for pengene hun tjener. For en tilfeldig forbipasserende på gata vil ikke dette skillet alltid være like åpenbart. Sokkestrikkingen er en vei utenom stigmaet ved tigging, men er ingen fullverdig erstatning for lønnsarbeid. Det er et arbeid som i likhet flaskesamling, gatemusikk eller rosesalg foregår utenfor den regulerte økonomien og det organiserte arbeidslivet. I likhet med tigging blir disse aktivitetene gjerne oppfattet som forstyrrende og uønskede i bybildet.
Derfor bør ønsket om å synliggjøre virksomheten til Niculina sees i en spesifikt norsk kontekst, knyttet til den flerårige debatten om et eventuelt tiggeforbud. Arbeiderpartiet fremmet et slikt lovforslag i 2013, men ble blokkert i Stortinget av Høyre. Senere har politikere fra både Høyre og FrP ytret ønsker om et forbud, og enkelte småkommuner innført restriksjoner.
Et av de sentrale motargumentene i denne debatten har vært at et lovfestet forbud mot tigging i realiteten handler om å regulere bort den synlige fattigdommen, fremfor å sette inn tiltak rettet mot fattigdom i seg selv. Hvis migrantene ikke synes, slipper vi å forholde oss til vår egen privilegerte status, som borgere med fast bosted, et organisert arbeidsliv og muligheten til å erverve materiell velstand.
Dette synlighetsaspektet, har en parallell i debattene som gikk om deltagerbasert kunst (også kjent som sosial praksis eller relasjonell kunst) på den internasjonale samtidskunstscenen i årene rundt 2010. Kunsthistoriker og kritiker Claire Bishop har argumentert for at flertallet av strategiene som forsøker å synliggjøre marginaliserte grupper gjennom å legge til rette for deltagelsen deres i kunstverk, ender med å reprodusere en nyliberal agenda. Ansvar for systemsvikt dyttes over på individet i stedet for samfunnsinstitusjonene, som ikke pålegges å tilpasse seg nye utfordringer når det gjelder arbeidsløshet og klasseforskjeller [2].
I hvilken grad kan en kritikk som følger Bishop rettes mot Linje 5? Jeg opplever Linje 5 som en reaksjon på en spesifikt norsk kontekst, hvor ønsket om å usynliggjøre tigging er en bakkomliggende motivasjon for et forbud. Verket er en motreaksjon til denne innstillingen, fremfor et forsøk på å skape varig endring i et enkeltliv. Produksjonen av sokkene og performancen er ikke et direkte samarbeid mellom Charlotte og Niculina, men et arbeidsforhold som baserer seg på den eksisterende reguleringen av arbeid i det norske samfunnet. Slik problematiserer installasjonen hvem som har tilgang og ikke –arbeidsmuligheten og inngangen til kunstfeltet er muliggjort gjennom Charlottes tilretteleggelse, og forsvinner i det utstillingen ikke vises lengre. Niculina står på utsiden av arbeidsmarkedet, selv om strikkingen tilsier et ønske om å arbeide, fremfor å tigge.
I denne verksstrukturen ligger det også en påminnelse om den høye anseelsen samfunnet tilskriver individuell arbeidsmoral. Nick Srenick og Alex Williams har påpekt at denne ideologien knytter godtgjørelse til straff. Mennesker som tigger, er hjemløse, mottar arbeidsavklaringspenger eller trygd, blir sett på som samfunnets gratispassasjerer [3]. Dette på tross av at mennesker som Niculina tilbringer lange, krevende dager på gaten i alle slags værforhold. Sokkene er et håndverk som krysser denne terskelen. De er ikke konvensjonelt forbundet med tigging, men med tradisjonelt husflidsarbeid, en arbeidsform som har vært del av kvinners ukompenserte plikter innad i familien. Dette arbeidet, i likhet med barneoppdragelse, vaskeoppgaver og matlaging, har ikke alltid blitt sett på som likeverdig med lønnsarbeid. Dermed viser Linje 5 til en potent parallell mellom den strukturelle diskriminering av kvinner og behandlingen av migranter.
Det dominerende politiske narrativet går ut på at migranter må tilpasse seg det norske arbeidslivet, samtidig som ferdighetene deres vurderes som utilstrekkelige. Når Charlotte midlertidig benytter seg av Niculinas arbeidskraft, understrekkes denne fordelingen av byrder. Det er lite sannsynlig at man kan livnære seg gjennom å strikke sokker i Norge; dermed kan man spørre seg hvorvidt det egentlig finnes reell vilje og anledning til å endre Niculinas og andre migranters situasjon.
Portrett av to kvinner
Installasjonen viser til at migranter har begrenset tilgang til arbeidsmarkedet og samfunnsdeltagelse. Med videoarbeidet Dobbeltintervju, kommer vi langt tettere på Charlotte, Niculina og relasjonen de to i mellom. Den omlag ti minutter lange videoen begynner med at Niculina intervjuer Charlotte ved hjelp av en tolk, før rollene reverseres. Stemningen er vennlig, men ikke alltid helt avslappet. Man legger merke til at de relativt dagligdagse samtaleemnene – blant annet familie, fritid og jobb– er bundet opp i svært ulike bekymringer og forutsetninger for de to.
Niculina spør blant annet om hva en typisk dagsinntekt er for Charlotte. Hun blir åpenbart overrasket over svaret – beløpet er mange ganger høyere enn hennes egne svært uforutsigbare inntekt. Samtalen styres etter hvert inn på fritid og familierelasjoner. Charlotte kan fortelle at hun liker å tilbringe tid i naturen. For Niculina derimot, er skogsområdene ved Sognsvann oppholdssted ved nødvendighet ettersom det der er mulig å unngå politiet. Selv om de to deler naturen som fristed, er det under radikalt ulike premisser; som i byrommet, er Niculina regnet som uønsket av styresmaktene, mens Charlotte kan ferdes fritt. Sognsvann er dessuten det siste stoppet på t-banelinje 5, som dette prosjektet henter tittelen sin fra; Niculina befinner seg ikke bare i den sosiale periferien, men også den geografiske, ut mot markagrensen i ytterkanten av det urbane byrommet.
En rapport om tilreisende fattige fra Romania, utarbeidet av FAFO i 2015, understreker de dystre levekårene for migranter. Det store flertallet av rumenske migranter som befinner seg utenfor den formelle økonomien i Oslo, har flaskepanting og tigging som hovedinntektskilde [4]. I likhet med Niculina sover 68 prosent utendørs, i telt, eller i forlatte og forfalne bygninger [5].
For egen del, opplever jeg at uoverensstemmelsen mellom livet som beskrives i rapporten og mitt eget gjør fattigdommen som migrantene lever med vanskelig å bearbeide. Jeg kan forestille meg kulden som er ensbetydende med å sove utendørs, men summen av fattigdommen, den konstante prøvelsen som er del av denne tilværelsen, forblir på ett eller annet nivå abstrakt. Tidsfordrivet det er å leve på gata dag ut og dag inn, vrir seg unna min egen erfaringshorisont.
Når Niculina inviterer Charlotte på middag i skogen ved Sognsvann i Dobbeltintervju, kan man legge merke til et øyeblikk med usikkerhet i Charlotte, og jeg innbiller meg at hun kanskje opplever noe av den samme avstanden. Den objektive, journalistiske tilnærmingen brister i et kort øyeblikk. Stemningen er for all del gemyttlig, men bristen – avstanden –svever i rommet.
Kanskje er usikkerheten gjensidig? Kunstkonteksten som Charlotte har tatt Niculina med inn i kan sikkert oppleves som ugjennomtrengelig og fjern. Ikke minst er det nærliggende å tro at det å stilles ut kan være ubehagelig – de færreste ønsker trossalt å være et konstant midtpunkt. Når Charlotte spør Niculina om hva hun tror motivasjon hennes for prosjektet er, antyder Niculina at hun tror Charlottes motiv er å hjelpe henne personlig. Det er vanskelig å vite om svaret er en høflighetsfrase eller ikke.
Individ og felleskap
Dobbeltintervju er et møte mellom et individ som har innpass i det norske fellesskapet og en outsider. Møtet er personlig, men rammes likevel inn av ulikheter i klassetilhørighet og identitet. Det er et empatisk møte, som forsøker å se et menneske som rammes av et politisk problem, på tross av uoverkommelig avstand.
I Det annet kjønn stipulerer Simone de Beauvoir at sosial identitet blir til gjennom differensiering; vi skaper gruppetilhørighet og identiteter ved å definere et oss ut ifra en relasjon til den Andre – de som på en eller annen måte er ulike oss selv. De Beauvoir identifiserte mannen som en slik norm, som kvinnen defineres relativt til [6]. Linje 5 viser til hvor bundet vi er av slike roller. I verste fall kan de utgjøre en kontrollmekanisme, som ekskluderer enkelte grupper fra samfunnet.
Charlotte har uttalt at Linje 5 begynte med et ønske om å utforske hennes egen fornemmelse av skyldfølelse. Kanskje er det nettopp derfor Linje 5 forsøker å forene en politisk problemstilling med erfaringene til et individ. Det er et prosjekt som blottlegger sine indre motsetninger og bruddlinjer, også i møtet med kunstnerens egen identitet. Sist, får man håpe at Linje 5 kan være en påminnelse om den store urettferdigheten det vil være å forby tigging. Det vil være å ta livsgrunnlaget fra mennesker som allerede er ekskludert fra arbeidslivet, uten noen som helst vinning for resten av fellesskapet.
[1] Judith Butler, “Performative Acts and Gender Constitution: An Essay in Phenomenology and FeministTheory”, Theatre Journal, Vol. 40, No. 4 (Dec., 1988), 522–523.
[2] Claire Bishop, Artificial Hells: Participatory Art and the Politics of Spectatorship (London: Verso, 2012), 13- 16.
[3] Nick Srenick og Alex Williams, Inventing the Future: Postcapitalism and a World Without Work (London: Verso, 2015), 114-126.
[4] Anne Britt Djuve, Jon Horgen Friberg, Guri Tyldum and Huafeng Zhang, When poverty meets affluence (Oslo: Fafo, 2015), 55-57. Tilgjengelig: http://www.fafo.no/index.php/nb/zoo-publikasjoner/andre-fafo- utgivelser/item/when-poverty-meets-affluence
[5] Ibid, 89.
[6] Simone de Beauvoir, The Second Sex, trans. H. M. Parshley (London: Jonathan Cape, 1953), 13-28.