I møtet med en annen

Av Cecilie Skeide

Lillehammer Kunstmuseum (2013)
I verket Uten tittel (2013) blir vi konfrontert med tre jenter med afrikansk opphav. Fra hver sin skjerm vender de ansiktet ut i betrakterens rom. De tre jentene er filmet på nøyaktig samme måten; frontalt fra midjen og opp i sakte modus, mens de tar på og av et hodeplagg. Iscenesettelsen er strippet for overflødig informasjon; alt konsentreres rundt de rolige bevegelsene og jentenes alvorlige ansikter.

Filmene går i loop slik at på- og avkledningen føles evigvarende. Jentene befinner seg alltid på ulike tidspunkt i handlingsforløpet. To av filmene følger en naturlig dramaturgisk utvikling, mens den tredje reverseres, slik at den begynner der en av de andre jentene allerede er tildekket med hodeplagget. Loopeffekten skaper et merkelig driv i et monotont handlingsforløp, der både fullbyrdelsen av å ta på og ta av, isolert sett, danner naturlige sluttpunkt. Innholdsmessig har handlingsmønstrene definerte tidsaspekter, men den strukturelle presentasjonen utfordrer kategoriseringen av begynnelse og slutt.

Det er fascinerende å følge jentenes forvandling fra utildekket til tildekket, slik de selv gjennomfører den i sakte poetiske bevegelser. Den enkle handlingen oppleves etter hvert som en ladet og betydningsfull utøvelse av et ritual. Filmene formidler en intens her-og-nå situasjon – de følges ikke av et lydbilde, men likevel er det som om vi kan fornemme jentenes åndedrag og tilstedeværelse. Situasjonen oppleves som intim og privat. Vi skal kanskje ikke se? Det som begynner som en uskyldig tiltrekning av filmenes visuelt estetiske kvaliteter i form av tekstilenes grasiøse bevegelser rundt tre vakre jenter, avtar til fordel for en fornemmelse av at vi står for nære. Et økende begjær og behov for å forstå hva som skjer melder seg.

Med ett hender det noe: En av jentene stopper opp i bevegelsen og ser rett på deg. Effekten er umiddelbar; fra å være en skjult kikker med en ubehagelig fornemmelse av å være litt for tett på privatsfæren, blir nå konfrontasjonen brutal for betrakteren. Du stilles med ett til veggs og er nødt til å ta den andre inn i ditt liv. Hun er plutselig oppmerksom på deg. Har du trådt over en privat grense det ikke er riktig å overskride? Har observasjonene dine i seg selv vært respektløse? Jentas blikk gir ingen klare svar på hva hun mener, men spørsmålene melder seg naturlig. Uten å bruke ord eller begreper gir jentas ansikt-til-ansikt henvendelse opphav til etisk selvrefleksjon og verdispørsmål. Hva er det egentlig vi mener om det som skjer i filmene, og hvordan opplever vi våre egne roller som betraktere?

I følge filosofen Emmanuel Lévinas er det nettopp i den nære ansiktets appell vi finner etikkens grunnlag. Ansiktet påkaller medfølelse og ansvar her og nå. Det er sårbart, truet, forsvarsløst og befinner seg forut for kategorier og begreper. Ansiktet er opphavet til vår etiske integritet og samvittighet. Lévinas går så langt som å hevde at i møte med ansiktet oppstår et ubetinget og uendelig ansvar for den andre – selv om vi velger «galt» eller velger å se bort. Det er ikke handlingene vi velger etter å ha stått ansikt-til-ansikt med andre som er avgjørende for Lévinas, men selve erkjennelsen vi får i første omgang. Uansett hvordan vi handler, er møtet med den andres ansikt utgangspunktet. Det er ansiktets blikk – opplevelsen av å stå overfor et subjekt – som skaper opplevelsen av å være forpliktet til å hjelpe. Vi kan ikke legge dette ansvaret til side. Det ville være det samme som å klare å gå ut av oss selv som mennesker.

I verket Uten tittel konfronteres vi nettopp av et altoppslukende ansikt representert gjennom tre jenter. Den nærmest tværende langsomme handlingen, gir oss rom til å ta andre inn over oss: Fra å stå ansikt til ansikt med en vanlig jente iført hettegenser, blir hun sakte men sikkert forvandlet til en annen – en hijabkledd ung jente – for så å vende tilbake til utgangspunktet uten hodeplagg.

Metoden der det ikke er begynnelse og slutt, gir betrakteren mulighet til å reflektere over årsak og virkning i forhold til jentenes reelle dilemma: bruk av hijab. Denne effektive iscenesettelsen gjør at vi ikke gis noe entydig svar i forhold til valget jentene står ovenfor. Det er imidlertid med hodeplagget på at jentene retter blikket direkte ut i vårt rom og henter oss inn for å dele det samme øyeblikket. Akkurat på dette punktet blir jentene «den andre». For oss, for de er selvsagt fortsatt de samme.

I denne direkte konfrontasjonen settes en refleksiv prosess i spill som både retter søkelys på ytre kulturelle normsystemer enkeltmennesket rammes inn av, og på våre egne holdninger og verdier om den andre. Vi tvinges til å ta problemstillingen inn over oss på en annen måte enn vi vanligvis gjør i forhold til medienes bilder av jenter med hijab. Det som innledningsvis var en ren observasjon, utvikler seg etter hvert til en mer selvransakende prosess hvor vi retter blikket innover i oss selv og vår egen rolle som betrakter. Charlotte Thiis-Evensen får frem en dobbelt nyanse i verket Uten tittel; samtidig som det langsomme handlingsforløpet understreker tvilen og alvoret for de tre jentene, flyttes fokuset sakte men sikkert over på den som står og ser på.

Til toppen