Inspektørene
Av Steinar Sekkingstad
Bergen Kunsthall (2010)
Til serien In-between inviterer Bergen Kunsthall kunstnere til å ta i bruk deler av bygningen som vanligvis ikke forbindes med utstillingsvirksomhet (tomrom, passasjer, eksteriør eller uterom), eller til å på andre måter undersøke Kunsthallens institusjonelle og organisatoriske strukturer. Charlotte Thiis-Evensens bidrag til In-between gjør bruk av flere slike muligheter og utforsker dermed det som vanligvis ikke synes eller legges merke til i Kunsthallen. I tillegg til bygningens fasade benytter hun også en av kunsthallens utstillingssaler til en kort utstilling, mens det samtidig pågår montering av en annen utstilling i de tilstøtende salene. Slik presser prosjektet seg bokstavlig talt innimellom institusjonens øvrige utstillingsprogram.
Det er imidlertid aktiviteten som foregår i Bergen Kunsthalls andre etasje som utgjør omdreiningspunktet for Thiis-Evensens prosjekt. Her finnes i dag kontorlokaler som leies ut til den statlige etaten Arbeidstilsynet, en virksomhet som vanligvis har få berøringspunkter med kunstinstitusjonen, og som de fleste er uvitende om når de besøker en av Kunsthallens utstillinger. Prosjektet kan slik sees som en eksponering av en bakenforliggende økonomisk struktur som muliggjør den virksomheten som kunsthallens publikum kjenner gjennom utstillinger og andre offentlige arrangementer. Som en institusjon med en delt finansieringsmodell, der både offentlig støtte og privat egenfinansiering er nødvendig, har utleievirksomheten i bygningens andre etasje vært en av kunsthallens sentrale inntektskilder, og dermed et nødvendig finansielt premiss for den aktiviteten som foregår i utstillingssalene.
En slik analyse er likevel underordnet prosjektets egentlige fokus, som ikke først og fremst handler om kunstinstitusjonens rammeverk. For Thiis-Evensen føyer Inspektørene seg naturlig inn i en påbegynt serie med prosjekter hvor hun undersøker aspekter ved sosialdemokratiet og institusjoner som kan sies å representere en skandinavisk velferdsmodell. Inspektørene kan sees som et delprosjekt i et større arbeid hvor kunstneren ser på hvilken rolle statlige institusjoner som Arbeidstilsynet har, og hvordan institusjonene påvirker enkeltmenneskers liv. Et annet eksempel er filmen St. Jørgens plass (2010) hvor NRK er institusjonen som utgjør rammeverket for filmen.
Under arbeidet med In-between ble Thiis-Evensen oppmerksom på den «skjulte» bedriften i etasjen over kunsthallens utstillingssaler, og i løpet av prosjektperioden innledet kunstneren en tett dialog med Arbeidstilsynet og menneskene som arbeider i etaten. Thiis-Evensen er utdannet litteraturviter og arbeider til daglig som journalist. Hun har i en rekke kunstprosjekter undersøkt forholdet mellom kunstnerisk innhold og journalistisk form. Nære møter med mennesker og personlige livshistorier har vært en fellesnevner for mange av hennes videoarbeider og installasjoner. Kanskje kan Inspektørene, og den større serien med «institusjonsundersøkelser», sees som en orientering utover fra det private til det offentlige rommet. Likevel er Thiis-Evensens metode sterkt til stede også i dette prosjektet. Det nære møtet med menneskene bak systemet utgjør den gjennomgående nerven i prosjektet.
Den første «offentlige» delen av Inspektørene ble synlig for observante betraktere som portrettfotografier på en serie med Bergen Kunsthalls utstillingsplakater. Fotografier av ansatte i Arbeidstilsynet ble distribuert på plakater i forkant av prosjektet, uten annen info enn opplysninger om Thiis- Evensens utstillingsåpning. Ikke lenge etter dukket de samme portrettene opp på Bergen Kunsthalls fasade. Bak vindusrekken i andre etasje finner man det som i dag er Arbeidstilsynets kontorlokaler. Etter Thiis-Evensens inngrep er innsiden vendt utover og menneskene bak fasaden er eksponert på bygningens utside. I en serie med store fotografier – et format som vel må kunne kalles «arkitektonisk» i målestokk – henger elleve av tilsynets inspektører langs hele kunsthallens forside, og «skuer» ut over Bergen sentrum. Prosjektets tredje del avdekkes på den annonserte åpningsdagen for Thiis-Evensens utstilling. Her vises hennes nye film der hun følger Arbeidstilsynet på et uanmeldt tilsyn på en byggeplass.
I filmen opererer Thiis-Evensen som observatør eller fotojournalist. På en byggeplass får kunstneren med sitt kamera et nært møte med situasjonen som utspiller seg under tilsynet, der inspektørene avdekker at de utenlandske arbeiderne som er i ferd med å rehabilitere en enebolig, ikke har lønn som dekker minstelønnsbestemmelsene, og arbeider under forhold som ikke følger pålagte krav. I tillegg avdekkes ytterligere straffbare forhold, da en av de rumenske arbeiderne ikke har oppholdstillatelse. Sosial dumping har vært et økende problem i Norge i takt med økt arbeidsinnvandring de siste årene. Bruk av utenlandsk arbeidskraft til uakseptable betingelser skjer innenfor en rekke ulike bransjer. Bygg- og anleggsbransjen har kanskje likevel vært ekstra utsatt for problemet i kjølvannet av finanskrisen.
Sosial dumping kan sies å representere et slags rusk i maskineriet til den sosialdemokratiske velferdsmodellen, hvor oppslutning om felles løsninger er grunnleggende. Utnyttelse av utenlandsk arbeidskraft forekommer hyppig, og antallet grove tilfeller har vært økende de siste årene. Utnyttelsen foregår på minst to plan, hvor noen utenlandske arbeidere kan sies å utnytte systemet, gjennom å oppholde seg og arbeide ulovlig i landet, samtidig som det avdekkes at norske arbeidsgivere i utstrakt grad utnytter den utenlandske arbeidskraften til å unnslippe systemets krav om akseptable lønns- og arbeidsvilkår.
I Thiis-Evensens film får vi en umiddelbar inngang til denne problematikken. Kunstneren fremsetter ingen overbyggende analyser eller moraliserende standpunkter. Filmen er i stedet et nært og direkte møte med en konkret situasjon som utspiller seg på en tilfeldig oppsøkt arbeidsplass i Bergen. Filmen fanger sårbarheten i arbeidernes situasjon. Arbeidstilsynets besøk oppleves nærmest som et overgrep mot dem som allerede er den svake parten i utnyttelsesforholdet. Ved å bli ”tatt” risikerer arbeiderne også å miste arbeidet som er selve inntektsgrunnlaget både for dem selv og i mange tilfeller også for en familie i hjemlandet.
Ambivalensen skinner også gjennom hos inspektørene som uttrykker en veksling mellom maktesløshet og desillusjon på den ene siden, og på den andre siden en tro på at systemets tiltak mot sosial dumping har en avgjørende effekt, både for den enkelte arbeidstaker og for arbeidslivet på et overordnet nivå. Filmen belyser både systemets forsøk på kontroll (økte ressurser til Arbeidstilsynet er første punkt i regjeringens Handlingsplan 2 mot sosial dumping fra 2009), og enkelthistoriene som utspiller seg i arbeidet med dette kontrollapparatet.
Charlotte Thiis-Evensens prosjekt belyser både et system for kontroll og tilsyn - og derved hvordan noen verdisyn kan sies å være nedfelt på institusjonelt nivå i det norske samfunnet. Portrettfotografiene på fasaden er en eksponering, en menneskeliggjøring, og en personifisering av dette systemet. Det omfattende byråkratiske apparatet som skal til for at en etat som Arbeidstilsynet skal kunne gjennomføre sitt samfunnsoppdrag, er i liten grad synlig for de fleste av oss. Thiis- Evensen setter ansikt på dette apparatet. Samtidig ligger det en dobbelhet i bruken av de store portrettene, plassert høyt oppe på bygningsfasaden. Dette er menneskene som arbeider med å ‘føre tilsyn’. I dette ligger også en ambivalens med assosiasjoner til en overvåkning også av mer ubehagelig karakter.
I anledning utstillingsåpningen 22. oktober, inviterte Charlotte Thiis-Evensen kunstnerne Tori Wrånes og Kyrre Bjørkås til å gjøre performancer.
En stor takk til alle ansatte i Arbeidstilsynet Vestlandet for sin åpenhet og velvillige bidrag til prosjektet. Utstillingen er støttet av Norsk Kulturråd.