<< Tekster
Om “Slutten”
Av Gustav Svihus Borgersen
Arbeidene til Charlotte Thiis-Evensen og Marie Sjøvold i denne utstillingen tematiserer død. Men i denne forbindelse er utstillingstittelen interessant: «Slutten». Den peker ikke på død direkte, men snarere på slutten av livet. Slik sett er den like livsbejaende som den er dødstematisk. Hvordan vi forholder oss til at livet en gang tar slutt kommer til uttrykk i en serie konkrete, men også åpne arbeider i foto, grafikk, video, lyd og skulptur. Fotografiet som medium og døden som gjenstand for er kjennelser av vår egen timelighet er et kunsthistorisk gjennomgangstema, kanskje særlig kjent fra den franske teoretikeren Roland Barthes, men dette finner her sin helt personlige form.
I ett av bildene i Sjøvolds serie «I feel so close to everything I lost» ser vi en kvinne i blå bluse og med utslått hår, midt i en blomstereng i skogen. Hvorvidt kroppen synker ned i enga eller er i ferd med å reise seg, er usikkert. Hendene er løftet oppi været. Hvorvidt vi ser et utslag av frihetsfølelse i alt det frodige eller ensom veiving med armene, er det vanskelig å bestemme kategorisk. I et annet bilde ser vi en kropp som nettopp har truffet vannflata. Boblende og brusende, fullt av liv. Samtidig som det er dramatisk og helt uavklart hvorvidt dette er et ukontrollert fall eller et elegant stup. Fotografiene viser en tett-på-tilhørighet – til omgivelsene. Kroppens relasjon til bakken under, skogen foran, objekter ved hendene. Kroppen som en sansende, taktil størrelse.
Denne nærheten til omgivelsene og eksistens finner vi også i Thiis-Evensens «Portraits», en serie fotopolymer på finer, som bokstavelig talt viser nærbilder av natur. Så nært på at naturmaterialene løser seg opp og blir uttrykk for helt grunnleggende, organiske prosesser. Det klare skillet mellom det øvre bildefeltet og finerplater av furu markerer klare brudd mellom det lyse og det mørke. Flyten i trefibrene finner gjenklang i Thiis-Evensens videoverk «ADRIFT». Innenfor rammen flyter det kropper og hår forbi, bobler når overflaten, vi skimter bunnen, ringer i mørkt vann og krusninger over klart vann. Noen ganger går det fremover, andre ganger går det bakover. I dette vekselspillet glir forskjellige mennesker fordi–eksistenser som aldri kan ta helt kontroll over elementene som omgir dem. Og denne flyten, dette bruddet, denne oppløsningen finner sin helt håndfaste oppsummering i lydverket «En av hundre tusen», der Thiis-Evensen først snakker med en fagspesialist omkring farens sykdom, kalt PSP. Som hun selv beskriver, begynner det med en fagutredning om sykdommen. Hun stiller de samme spørsmålene som så mange barn av kronisk syke, om sykdommens forløp og arvelighet. Samtaleformen løser seg opp ettersom intervjuobjektet viser seg å være hennes far, den syke. Denne glir ut i en prosaisk samtale om forholdet i presens («akkurat nå høres du bra ut») og om nær framtid («vi kommer på besøk og vi kan gå tur»): Du gleder deg over livet mens du lever, samtidig som en diagnose gir deg og familien så helvetes god tid til å tenke på "at du skal dø".
I serien «Blomster er som hjertet skåret opp» har Sjøvold tatt utgangspunkt i ritualene omkring død, nærmere bestemt nærbilder av blomstene som ligger igjen etter en begravelse. Igjen løser ordinære gjenstander, tilknyttet dette kjente ritualet, seg opp til å bli noe annerledes, ikke-gjenkjennelig.
Begge kunstnernes dveling ved, håndtering av og bearbeidelser av vår timelighet tar her hele tiden utgangspunkt i de faktiske forhold, håndgripelige størrelser. Disse sterkt kontekst-/tekst-avhengige arbeidene er åpne, og når de settes inn i denne dødsproblematikkrammen, får tolkningene en retning. De er estetiske uttrykk, talende for hvor fremmed det kan føles å konfrontere dette. Som når mennesker på dødsleiet etterspør sin leppestift eller sin dagbok, viser bildene at vi er vant til å leve – ikke til å dø.
- Gustav Svihus Borgersen, 9. februar 2022